aug/091
En stemme til personvernet
Er personvern og internett viktig for deg i valget? Da er det også en god sjanse for at du er Venstre-velger, eller vurderer å bli det. Kanskje du vil hjelpe meg å gjøre disse sakene enda viktigere?
Jeg står på 9. plass på Oslo Venstres liste i valget, er nestleder i Unge Venstre, og gründer av et IT-selskap. I kraft av det har jeg jobbet med mange av våre holdninger til internett, personvern, åndsverk, og så videre. Hvis du stemmer i Oslo, kan du gi meg en personstemme ved valget.
Vil det hjelpe? Vel, ikke på papiret. Det kommer ikke til å få meg inn på Stortinget. Men hva det gjør, er å gi en melding fra velgerne om at disse sakene er viktige, og skal prioriteres. Det kan hjelpe meg når jeg skal jobbe med disse sakene mot vår stortingsgruppe de neste fire årene, selvom de på alle måter er veldig mottagelige i utgangspunktet. Men det er viktig at en større del av vår gruppe blir engasjert i disse spørsmålene. Og politikken kan definitivt forbedres på flere områder. Kommer jeg til å jobbe noe mindre med personvernssaker hvis jeg ikke har et lass med personstemmer? Nei. Men det gjør jobben min enklere å ha de. Og skulle jeg være heldig nok til å få noen dager som vara, skal jeg ha et lass med personlige forslag på lager.
Så, i min lille bod i hjørnet av politikkens varemagasin får du blant annet:
- Ytterligere kamp mot Datalagringsdirektivet,
- En nøye oppfølging av ACTA-avtalens utvikling og hva konsekvensen blir for Norge
- Forsøke å hindre ytterligere ødeleggelse av personvernet på helseregistrene
- Følge utformingen av den nye åndsverksloven
- Sørge for at politiet er de som har tilgang til den begrensede informasjonen de trenger til etterforskning av lovbrudd på nettet, og at de har ressursene og kompetansen til å gjøre dette – altså no more Simonsen.
- Følge opp utviklingen av eID og nasjonale ID-kort
- Sterk skepsis til e-valg 2011
- Forsøk på å finne alternativer til personnummer som identifikasjon
- Sterkere beskyttelse av tilfeldige personopplysninger (eks. krysskobling av fødselsdag og skattelister) og begrense bruken av offentlige registere
- Hindre formålsglidning, f.eks. bruk av AutoPASS-data for å ta skattesnyltere
- Motstand mot gjennomsnittsfartsmålinger og andre trusler mot retten til å ferdes anonymt
- Mindre bruk av overvåkning i offentlige rom
- Grunnleggende konsepter som tillater borgerne kontroll over sin informasjon – og hvem som har tilgang til hva.
Mange av disse sakene er Venstre engasjert i allerede, noen har politikken sett lite på, men felles for de er at de er avhengige av engasjerte enkeltpersoner. Og alle har til felles at de ikke er i konflikt med Venstres stortingsvalgprogram.
Jeg blir veldig glad for en personstemme på valgdagen – og du kan hjelpe meg å gjøre personvern viktigere!
Se her for mer informasjon om å endre på valglister på valgdagen. Du må ikke nødvendigvis sette meg på første plass 
Det er dessverre ikke mulighet for å gi slengere fra andre partier i stortingsvalg, men jeg håper det finnes andre i andre partier og fylker om vil gjøre noe lignende. Isåfall skal jeg linke til de her. Hvis du er politiker og vil gi lignende personvernsløfter, legg igjen en kommentar 
Spørsmål? Legg igjen en kommentar, eller send meg en SMS eller mail. Kontaktinfo her.
aug/098
Ville Spotify overlevd formueskatten?
Spotify ble i dag verdsatt til 1.5 milliarder kroner, selvom selskapet ikke tjener særlig mye penger. Slik er det også med mange andre teknologiselskaper: de har nye idéer med enormt inntektspotensiale, men et dårlig inntektsgrunnlag. Likevel kommer investorene. Google har vært der. Twitter er der. FunCom har tildels opplevd det samme. Investorene har råd til å betale formueskatten, men investorene er ikke de som er viktige når man utvikler ny teknologi, det er gründerne som ofrer all sin tid på å utvikle noe nytt.
Hvis Daniel Ek, en av personene bak Spotify, bodde i Norge og satt igjen med 10% av selskapet, ville han nå hatt en eierpost verdt 150 millioner, selvom den ikke hadde betalt seg. I følge DinSides formueskattkalkulator vil dette bety nesten 1.7 millioner i formueskatt – hvert år – selvom han ikke tjener penger på eierskapet. Og det verste er ikke dette, det verste er når eiere blir tvunget til å tappe selskapet for penger for å betale formueskatten, noe som skjer ofte i norske småbedrifter, og er noe av det minst bærekraftige man kan gjøre i en ny bedrift.
Formueskatten har ingenting med Stein Erik Hagen å gjøre, det har med å utvikle nye næringer som kan gjøre Norge til en teknologisk stormakt. Mange av disse selskapenes livsgrunnlag blir vanskeligere på grunn av formueskatten. I tillegg er det en skatt som kun blir belagt norske private eiere – utenlandske og offentlige eiere har fritak. Disse norske eierne trenger ikke være rikfolk, og et bunnfradrag kommer aldri til å nytte når det er snakk om så store verdier som ikke nødvendigvis gir gevinst.
Formueskatten er urettferdig og ødelegger for innovasjon. Hvis vi ønsker at teknologiselskaper som Spotify skal være mulig i Norge så ofte som mulig, må vi fjerne formueskatten snarest råd.
jul/091
Hvor ble det av utforskertrangen?
Det er såvidt over 40 år siden Neil Armstrong og Buzz Aldrin gjorde den første månelandingen. Det er bare 12 mennesker som har sett den mørke siden av månen. Vi vet for lite om planetens havdyp og regnskogenes største hemmeligheter. Og vi prøver langt fra hardt nok på å få det til. At menneskeheten enda ikke har en konkret plan for å dra til Mars er en skuffelse.
Det burde ikke være nødvendig å trenge en kald krig for at utforskertrangen skal vekkes i stor skala. Vi bør ikke være avhengig av nasjonal stolthet for å ta et skritt videre. Det bør faktisk være nok at vi, alle mennesker i fellesskap, har et ønske om å se hva som venter oss der ute.
Hvorfor skal vi utforske? Jeg skulle ønske det var gode kortsiktige grunner, rent bortsett fra at et menneske på Mars hadde vært en penisforlenger for hele menneskeheten. Jeg har ingen sterke meninger om vi bør dra til månen igjen før vi drar til Mars, som for eksempel Buzz Aldrin og framtidsforsker Eirik Newth har argumentert for å droppe. At mennesket permanent bor på månen er uansett et steg i riktig retning.
Det største problemet er ikke at vi drar til månen før vi drar til Mars. Det største problemet er at amerikanerne står altfor alene, at romfarten er altfor avhengig av kortsiktige politiske prioriteringer, at det mangler langsiktighet og stabilitet, og at det ikke brukes nok penger. Et langt sterkere internasjonalt og mellommenneskelig samarbeid for romfarten burde være et mål. En eller fler sterke organisasjoner med penger fra både stater og private. Noen kan gjerne ha profittøyemed, mens andre bør ha ett mål: Ta neste steg. Alltid.
De første stegene i å utforske rommet har dessverre ingen direkte økonomiske konsekvenser bortsett fra å være enorme pengesluk. Men vi oppdaget og temmet elektronet før vi visste hva vi skulle bruke det til, og ikke altfor lenge etter har vi en hel verden avhengig av elektroner. Teknologi fra romferder har gitt oss nye og uante bruksområder (eksempler trengs). Og skal man se stort på det, så er ikke planeten vår evigvarende. Menneskeheten må på et eller annet tidspunkt flytte videre eller slutte å eksistere.
Dessverre blir vi fort oppslukt av våre kortsiktige problemer før vi ser frem i tid. På den annen side er det kanskje det vi trenger. Mye utforsking har blitt gjort i jakten på økonomisk vinning. Et nytt gullrush på fjerne planeter hadde hjulpet. NASA leter etter vann på Mars, men kanskje de heller burde lete etter olje. Da hadde vi nok fått fart i sakene.
Vi skal ikke til Mars fordi vi tjener på det på kort sikt. Vi skal dit fordi det er det neste. Vi gikk ut av hula, tittet over åskammen og oppdaget ilden. Vi krysset havet og fant en ny verden, besøkte regnskogen og havdypene, og fant veien til himmelen – på vinger. Vi dro til verdensrommet og landet på månen. Det er på tide å ta et skritt til. Mine barn bør få oppleve en verden hvor mennesket har kolonisert solsystemet og er på vei videre. For er det en ting som er sikkert, så er det at når vi først går tungt inn for en teknologi, så går det sabla fort å komme videre. Man kan jo tenke seg verden for bare tjue år siden uten internett og hvor fort det har gått, selvom det – utrolig nok – er en enklere oppgave i dette perspektivet.
Det er på tide å ta frem barna i oss og putte det inn i en større sammenheng. Det er på tide at menneskeheten går sammen om å dra til Mars, og vi skal ikke gjøre den samme feilen igjen: Vi skal ikke stoppe når vi har gjennomført ett mål på veien.
jul/090
Mer overvåkning i EU, hilsen Sverige: Stockholmsprogrammet
I disse dager har Sverige satt igang sitt halvår i presidentskapet for Det Europeiske Råd. Og svenskene har ingen planer om å sitte stille.
Et arbeidsprogram for de neste fem årene, ved navn Stockholmsprogrammet, er agendaen for europeisk justissamarbeid fremover. Programmet er ingen hyggelig lesing. Det sies til og med at EU er på vei til å gå langt utover den amerikanske PATRIOT Act.
Resultatet av Stockholmsprogrammet er vanskelig å tolke, men det går uansett mot mer overvåkning og kontroll, for eksempel:
- Sterkere samkjøring av internasjonale etterretningstjenester med meldeplikt til Brüssel.
- Vanskeligere forhold for regimekritiske grupper, ytringsfriheten blir truet
- Internasjonale ID-kort med biometrisk informasjon
- Stor og ukritisk utveksling av informasjon mellom EU og USA, samt internt i EU – basert på tilgjengelighet, ikke behov. Hvis tyske politifolk vil ha informasjon om en svensk statsborger, skal de få det, uten å ha skjellig grunn.
- Sterkere EU-interne militærstyrker og permanente sikkerhetsstyrker
EU har sine demokratiske underskudd, men har heldigvis et levende rettsvesen som forhåpentligvis står klare til å slakte en del av disse tiltakene. Hvis fremtiden er et amerikanisert EU med føderale politi- og militærstyrker med tilgang på nåtidsinformasjon om alle EU-borgere (og sikkert også EØS-borgere, med tiden), så har terroristene vunnet. Osama sitter sikkert og storkoser seg over at vi dreper våre egne friheter helt på egen hånd, i frykt for at radikale krefter skal true samfunnet.
Det største problemet er likevel at slike initiativer ikke kommer fra Europaparlamentet. Det er ikke et folkekrav om å overvåke alle europeere. Og hadde det vært det, ville det ha blitt diskutert åpent, slik man gjør i et demokrati, og ikke tilfeldigvis lekkes ut i et dokument ment for diplomater.
Jeg vil minne om at Norge ikke har noen som helst innflytelse på dette, og at disse lovene kommer sigende inn over våre landegrenser sakte men sikkert. Det er viktig å vite at justissamarbeidet i EU baserer seg i stor grad på enstemmighet, og Norge hadde definitivt hatt en stemme i disse spørsmålene. Det nesteman kan lure på er selvfølgelig om våre myndigheter ville ønske å stoppe slike tiltak, men da hadde hvertfall Norges befolkning hatt en reell innflytelse.
Grunnleggende verdier i samfunnet er truet. Jeg frykter storebrorstaten langt mer enn jeg frykter fundamentalistiske terrorister eller andre av mine medborgere. Sånn skal det ikke være.
Mer lesing:
- Hax
- Alliansfritt Sverige
- Rick Falkvinge
- Expressen
- Statewatch: 1, 2
- Daily Telegraph
- The Guardian
jun/090
Trenger vitner bedre oppfølging?
I dag skulle jeg for andre gang vitne i en rettssak. Siden dette er andre gangen jeg er vitne i en sak, og begge gangene har vært preget av noe dårlig oppfølging fra politi og rettsvesen, er det kanskje på tide å se om man kan finne noe forbedringspotensiale.
Sak 1: Jeg anmeldte en person, og ble innkalt til avhør. Etter det hørte jeg ikke noe mer før jeg ble innkalt som vitne i en sak, hvor den samme personen sto tiltalt for et lass med tilfeller. Jeg hørte ikke noe annet enn innkallingen verken før eller etter, og aner ikke hva slags forhold personen har blitt dømt for, enten det var min, politiets eller andres anmeldelser. Jeg stilte opp i retten, og det var det.
Sak 2: Jeg, og to andre venner, ble vitne til en voldssak. Etter at betjentene på stedet noterte ned navn og fødselsnummer, hørte jeg ikke noe mer på en måneds tid. Da ble jeg oppringt, og avga forklaring over telefon. Et par måneder senere dumpes en vitnestevning i postkassen. I dag skulle jeg vitne, men i døra møtte jeg politiadvokaten som forklarte at tiltalte hadde erkjent skyld like før, og jeg trengte ikke være der. Det er greit nok, og reddet en arbeidsdag, men jeg regner med at det blir siste jeg hører i den saken.
Jeg kan ikke si jeg føler meg direkte dårlig behandlet, og det er tross alt saken i seg selv som er det viktigste, men det er et par ting jeg tenker:
- Det å vitne i en rettssak er ingen komfortabel oppgave. Man får et brev med litt informasjon, og man kan oppsøke ytterligere hjelp. Men det hadde kostet en kjapp telefonsamtale å gjøre det litt lettere. For eksempel er det ingen spøk å bli krysseksaminert av en forsvarsadvokat som skal stille din troverdighet i tvil. Er hukommelsen din i orden? Har du alkoholproblemer? Blitt dømt tidligere? Alt er relevant, men ikke behagelig – spesielt ikke uforberedt.
- Jeg regner med at man ønsker at folk skal anmelde saker. Hvis det å anmelde ting fører til at man blir tvunget til å stille opp i en rettssal og man syns at det er en ukomfortabel opplevelse, vil nok terskelen for å anmelde saker i fremtiden øke.
- Informasjonsflyten er såpass dårlig at det går utover kvaliteten på vitnene. Hvis jeg for eksempel hadde fått vite av betjentene på stedet – eller i det minste i telefonen en måned senere – at det var sannsynlig at jeg skulle vitne, hadde jeg nok gjort et forsøk på å skrive ned eller på andre måter huske det som skjedde. Hadde jeg kunne forklart saken slik jeg husket den dagen det skjedde, ville jeg kunne gi en solid forklaring. I dag ville det nok være preget av manglende hukommelse.
Med noen enkle grep kan nok politiet gjøre det lettere og mer komfortabelt å være vitne, og dermed kanskje øke mengden personer som anmelder forhold hvor det er vanskelig for fornærmede, og hvor man selv ikke har noen interesse i å anmelde utover det å være en god samfunnsborger. Hvorvidt man ønsker å forbedre situasjonen er jo et annet spørsmål.
jun/0912
Asylmottak i Oslo? Ja takk!
Dagbladet skriver i dag at UDI muligens vil ha et asylmottak i Oslo, nærmere bestemt på Tøyen. Det er god ting.
Asylsøkere er et internasjonalt ansvar Norge har. Men i dag har Oslo en langt lavere andel av asylsøkere i mottak enn det resten av landet har. Vi har to statlige mottak og to transittmottak i byen, og med unntak av Torshov er de ikke akkurat sentrumsnært.
Det er mange ting vi må gjøre bedre. Vi må stille strenge krav både til de som kommer hit for å bli, og til oss selv. Jeg ønsker meg skikkelig språkopplæring og samfunnsopplæring fra dag 1, et godt psykisk helsetilbud og mulighet for å jobbe hvis man kan. Gi folk muligheten til å leve et liv, uansett hva man har vært igjennom. Å søke seg et bedre liv i et annet land er en av de tøffeste tingene et menneske kan gjøre. Og når man har lært seg det man trenger, skal man selvsagt ha muligheten til å bli – og bli ønsket velkommen.
Det er ikke så veldig rart at vi har integreringsproblemer her i landet når det første som skjer er at man blir satt på lukket mottak. Forestill deg å komme fra politisk forførgelse i Tehran for så å bli plassert i et lukket mottak langt utenfor allfarvei, uten mennesker og med en kultur du ikke kjenner. Ingen spesielt god velkomst, er det vel? Og hvis kommentarfeltene på Dagbladet-artikkelen er i nærheten av folkemeningen, så ser jeg at innvandrere av alle typer kan føle seg hardt stigmatisert. Oslo-borgere er nok over gjennomsnittet klare for å ta en utfordring når det kommer til asylsøkere, så jeg er hvertfall klar for et mottak i Oslo.
Noen vil kanskje kalle meg naiv, men det tar litt lenger tid å forandre seg som menneske enn det tar å sitte på flyet fra Midtøsten. Om Norges statsborgere ønsker alle som kommer velkommen inn i et flerkulturelt samfunn er det ingen tvil om at ting hadde gått langt bedre. Det er likevel mange kamper å ta: Kriminalitet, utdatert kvinnesyn og fundamentalistisk religion. Det første og siste problemet er nok langt mindre utbredt enn det andre, men det følger med store utfordringer med alle. Men disse problemene, og alle andre integreringsproblemer, løser seg ikke av seg selv, og blir forverret av hat og skepsis. Vi har et internasjonalt ansvar som vi må ta – dessverre, vil noen si – men da får vi se til at vi gjør det beste ut av det. Alternativet er å lukke landet, og det er hvertfall ikke jeg med på.
Når det er sagt så kunne de godt ha forsøkt seg på å spre det som mange oppfatter som en belastning. Jeg tar gjerne imot et mottak i nabolaget. Er det ikke en ledig blokk på Bislet?
Velkommen til Oslo, kjære asylsøkere. Jeg håper dere blir tatt godt imot, og at dere vil føle dere hjemme, uansett om det er midlertidig eller for resten av livet. Måtte dere møte et varmt samfunn som likevel stiller strenge krav til dere, men også til seg selv.
mai/090
Agurktiden er her
Det er kanskje minimalt interessant å høre om Dagfinn Enerlys nye rekord på 45 millioner poeng i pinball. Eller løveungene som feirer med ballonger og kake. Eller zzzzydenflyet som måtte snu på grunn av en humle.
Og fra min kjære Aftenposten, normalt relativt lite tabloid, kommer dette gullkornet av en artikkel: Ville du fløyet med Polet?
Mon tro hvordan det skal gå med det bebudede forbudet mot vodka om bord på russiske fly?
Konkurrenten Rus-Air får det kanskje enda tøffere. Vi får bare håpe pilotene ikke er i bakrus.
Også brasilianske Varig, da. Det varte jo ikke. Selskapet gikk konkurs i 2005.
Oh please. Ikke flere dårlige spøker nå. Jeg dør.
Det må da være noe interessant å skrive om her i verden. Hva med å grave opp Max Manus-saken igjen, finne ut hva som skjer i WIPO-forhandlingene om blindes digitale rettigheter – eller bare plukke opp en tilfeldig video fra TED og skrive om en genial idé. Kan ikke valgkampen komme snart? Da er det hvertfall litt mer å skrive om.
Sukk.
mai/091
Stortinget må ta over
I dag ble kjennelsen klar i saken mellom Advokatfirmaet Simonsen DA og Lyse Tele. Saken dreide seg om at Simonsen, som representerer filmselskapet bak Max Manus-filmen, ønsket å vite identiteten bak en IP-adresse som tilhører Lyse Tele, som visstnok har lagt Max Manus-filmen på nettet. Lyse har i utgangspunktet taushetsplikt om denne informasjonen, men Post- og Teletilsynet har besluttet å gi fritak i denne saken, og har dermed åpnet døra for å gjøre det videre.
Verken Post- og Teletilsynet eller det norske rettssystemet har kompetanse til å håndtere denne typen saker, og de viser liten vilje til å skaffe seg den kompetansen. Da får vi ta saken inn i Stortinget — der har hvertfall folket en mulighet til å se hva som skjer. Det er på tide at politikerne får ta utfordringen, og svare på om de syns det er riktig at private skal få drive politivirksomhet. Med denne kjennelsen har vi i praksis fått en snikinnføring av IPRED-direktivet, bare uten noen som helst kontroll.
En kjennelse av så viktig prinsipiell betydning kan ikke overlates til det som skjer bak lukkede dører. Advokatfirmaet Simonsen burde ha guts nok til å la debatten gå fritt, og Stavanger tingrett burde vite bedre enn å la næringsinteresser stille seg over loven. Spesielt ikke når det er snakk om hvem som skal håndheve loven i Norge. Det kan ikke være slik at private aktører skal kunne få tilgang til taushetsbelagt informasjon, og spesielt ikke når det skjer uten grundig offentlig debatt.
Dagbladet har visstnok levert en begjæring om innsyn i saken. Jeg håper de får gjennomslag, og at kjennelsen snarest mulig kommer frem i lyset.
Les også Jan Omdahls kommentar til kjennelsen.
mai/094
For et fritt internett!
Forrige onsdag, 29. april, holdt jeg appell på en demonstrasjon for et fritt og åpent internett. Det var i overkant av 100 fremmøtte, noe som må sies å være ganske bra for teknologidemonstrasjon nummer 2 i Norge.
Demonstrasjonen var arrangert av bl.a. Unge Venstre og FriBit, og bilder og video fra demonstrasjonen er hos sistnevnte her (innkalling her)
Her er appellen, sånn ca.:
Kjære forsamling,
Overvåkningssamfunnet kommer ikke og banker på døra. Det siver sakte men sikkert inn, gjerne akkompagnert av noen gode hensikter.
Problemet er at disse gode hensiktene—uansett om det er overvåkning av kriminelle, forskning på helseopplysninger, eller beskytte næringsinteresser—ikke er basert på langsiktig tenking.
Vi må lage lover og diskutere fremtiden med grunnlag i prinsipper og verdier som har gjeldt i flere hundreår, og som kommer til å gjelde etter dagens mennesker og arbeidsplasser forlengst er borte.
Verdier som at når jeg kommuniserer med mine venner og min familie er det privat til jeg har valgt noe annet.
At mine personopplysninger er under min kontroll og ses på som min eiendom.
At alle har tilgang på kunnskap og kultur og ikke kan fradømmes retten til internett.
At våre barn skal kunne skape nytt uten å måtte studere juss for å forstå rettighetene som er involvert.
At det er politiet under demokratisk kontroll som etterforsker kriminalitet, ikke advokatfirmaet Simonsen.At vi ikke skal være redd for at alt vi gjør skal bli overvåket av staten eller private.
Et fritt internett er noe av det viktigste vi har for å beskytte ytringsfriheten, beskytte demokratiet, og beskytte personvernet.
Internett er menneskets største oppfinnelse, en spreder av kultur, kunnskap, demokrati og fred.
Fri og åpen informasjon uten redsel for sensur og sanksjoner er noe av det viktigste vi mennesker har for at vi selv skal være frie mennesker.
Jeg er stolt av å være medlem av et parti og en bevegelse som forsøker å forstå disse verdiene. Vi er flere, men vi er alt for få. Men heldigvis deltar vi der hvor kampen kan vinnes av de gode argumenter.
Når Trond Giske vil bruke Three Strikes-lovgivning, EU vedtar IPRED-loven og Sverige vil overvåke all datatrafikk over grensen, blir jeg både sint og frustrert.
Men jeg vet innerst inne at det ikke trenger å være slik. For å si det med Bibelen, en sjeldenhet for meg: Tilgi dem, de forstår ikke hva de gjør!
Politikere i salen bak meg eller andre steder i verden er bare mennesker. De fleste av de gjør som de alltid har gjort, og lytter til de som når frem, tilfeldigvis de med mest penger eller stemmer på valgdagen.
Og der har vi, kjære forsamling, vært dårlige. Det er på tide å nå frem. Det er på tide å heve blikket og spørre oss selv: Hva kan jeg gjøre for at noen skal forstå?
Fortell om verdiene som må beskyttes. Fortell om hvordan nettet sprer kunnskap. Fortell om hvor mange som kan ytre seg på grunn av nettet – og fortell om de som truer menneskehetens største oppfinnelse.
Og skritt etter skritt er det vi som når frem. For det er vår tur til å tenke de lange linjene.
Mot særinteresser.
For frihet.
For åpenhet.For et fritt og åpent internett.
(Dette resulterte forresten i at jeg fikk bilde på wikipedia-siden om meg. Det er en milestein man ikke skal glemme. EDIT: Nå er den til og med også på nynorsk!)
apr/099
Ytringsfriheten må ha en pris
En offentlig debatt hvor alle kan si hva de vil og alle meninger er velkomne er en utopi som mange sier de ønsker, men få jobber for å skaffe. Mange debatter er forkludret av selvsensur og såkalt “politisk korrekthet” (jeg misliker virkelig uttrykket, men det er dekkende nok). “Ingen idéer er for dumme”, pleier jeg ofte å si, men i mange fora er dette langt fra sannheten. De enkleste meninger er de som ikke koster noe å ha. Og da snakker jeg ikke om rundt middagsbordet, men i samfunnsdebatten – i politiske partier, i Stortinget, i aviser og andre medier.
Derfor mener jeg at Fritt Ords beslutning om å gi Nina Karin Monsen årets pris er riktig. Som enkeltperson er ikke Monsen spesielt viktig, og hvorfor akkurat hun får prisen må Fritt Ord svare for, men hun er en representant for meninger som i større og mindre grad blir dysset ned i offentligheten. Jeg synes hennes meninger og uttalelser i stor grad er forkastelige, men det koster meg ikke en halv kalori engang å si det. Hun betaler en høy kostnad for å delta, og det har vist seg i større grad etter hun fikk tildelt prisen.
Som Fritt Ord selv skriver: “Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.”
For det er slik at meninger må opp og frem. Troll må opp i lyset for å sprekke. Nina Karin Monsen setter ord på det altfor mange mennesker dessverre tenker, og så lenge ikke dette blir sagt, vil meningene aldri bli bekjempet. (Forresten: Absolutt alle, inkludert deg, tenkte det hun sa om Kronprinsens valg av partner fra nederste hylle. Og hvis du likte Mette-Marit, syns du at Ari var en dott. Ikke prøv å vri deg unna )
Jeg trenger mennesker som Nina Karin Monsen for nettopp å bekjempe hennes meninger. Uten en sterk offentlig debatt hvor alt er lov å si, kommer vi ikke videre. Kun med kraften i de gode argumenter når alle saker har blitt møtt som likeverdige kan vi legge ting bak oss og se fremover. Og på en merkverdig måte kan man trekke slutningen at Monsen ganske indirekte bidrar til et mer liberalt samfunn. Uten mennesker som Monsen hadde det politiske livet vært rimelig kjedelig. At noen tør å betale hva det koster å si det de mener uansett hvor galt det er skal vi takke for. Det skal koste noe – hvis ikke har vi blitt et fattigere samfunn.
Jeg trenger meningsmotstandere, ellers har jeg ingen kamper å vinne, og da står vi stille. Eller hvis vi skal si det enda enklere, med Raga Rockers: Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Chris på Twitter
-
- @urke Søren, tapte MASH endelig?
- RT @iFredrik: Sitter på buss 404 på vei hjem. Ligger tynt an om jeg blir kidnappet nå…
- @mulmbot Varmetøflene? Vibrams? Må bruke reply-funksjon, vettu :-)
- Apropos sko, her er noe skikkelig teit: USB varmetøfler! http://bit.ly/bzlzzq
- @vibram5fingers It's -8C and snowy in Oslo, Norway and the Flows I just received are comfortable and just about warm enough. Works nicely!